Brev fra Norge

Kjære Johan, min vakre venn!
Det er søndag kveld, og jeg er nettopp kommet hjem fra et ukelangt kurs med deg. Ja, for det var da minst en uke vi hadde sammen? Hvordan kunne vi ellers ha fått tid til å oppleve så mye herlig mellom-menneskelig kontakt, glede, intimitet og lyst? Fornuften sier meg at det bare var tre dager vi fikk ha deg som inspirator, venn og medmenneske. Følelsene derimot, nekter å innse at vi kan ha fått så mye ut av så kort tid!
Johan, du er ett funn som kursleder! Du har en egen evne til å formidle din kunnskap på en enkel og lettfattelig måte. Mange anvender store ord og fakter for å gi inntrykk av kunnskap. Du derimot - trollbinder oss med det enkleste og mest effektive som finnes: Du er deg selv!
Jeg snakket med flere av de andre kursdeltagere om din væremåte, livsvisdom, humor og innsikt. Og vi vet jo alle at du kan lese en bok som en åpen kropp, eller hvordan det nå var...

Som du sikkert har lagt merke til; Jeg velger å formulere meg på norsk, det språket som innehar mest av min identitet. Mitt håp med dette brevet er å formidle litt av den glede og kjærlighet som du hjalp meg til å få fram nå i weekenden.

Vi var en lett anspent gjeng som hilste på hverandre torsdagskvelden. Stemningen var litt sånn "Hjelp, hva gjør jeg egentlig her", men det endret seg temmelig fort. Du og Jenny fikk oss i gang på en spennende oppdagelsereise.
Etterhvert som kurset skred fram foregikk reisen med alle sanser i full beredskap, og like sterkt på det indre som det ytre plan. Det er bare synd at jeg husker så lite fra dette! Alt jeg husker er: At det snart var en selvfølge å i felleskap riste løs bekkenet i heftig dans, PC-muskler som ble lokalisert og jaget i gang (finnes det en MAC-muskel også?), sansing av bar hud mot ens egen hud, med bindet for øyene møtte vi kropper som vi først ikke ville møte men som mange etterhvert våget sette pris på, kroppslukter som startet reaksjoner som kunne spenne over et såpass bredt register som inspirasjon/kåthet/smerte/angst/glede, øynenes utrolige dyp og varme, samhold langt utover det vi opplever i hverdagen, latter så man nesten revnet, tårer og smerte som måtte frem for å gi plass til gleden ved å leve, pustnøkkelen til all endring og fremgang, bevegelser som rommet de mest utrolige saker, akkompagnert av lyder, urkvinnens skrik, balanserende på en smal egg mellom aggresjon og galskap.
Dyrenes lyder og fakter, smak - viktigere for å sanse enn menge våger å innse, felles vedbæring, ildens fraft og varme, sirkelens energi, glødende kull under føttene, tromming, forsterkende selvbilder, dype furer i ansikt - som endret seg til å bli som en blomstereng i morgenens varme bris, hender som gir og trøster, skuldre å gråte mot, kropper av alle kategorier, gode rumper, vakre nakker, ben og føtter som fikk omsorg og salve, ømme legger etter dansingen, fellesdusj med stort såpeforbruk, soving med noen tett inntil seg, mat som virkelig smakte, fint vær, morgentåke med duggfulle spindelvev, tissepauser, redsel for å ikke bli satt pris på, markering av grenser, respekt for medmennesker, personlige healing-sirkler, vinter-epler, solen som dukker opp om morgenen med sin ilrøde kraft, kopper og glass med navn og symboler på, gledestårer, empati i massevis, havsbad, gode og varme katter, sovesalen med energisvingninger og snorking, men dette er desverre omtrent det eneste jeg minnes!

Muligens kan jeg også huske ett og annet Hallelujah!-rop, vakre og nytende menneskers hengivne lyder, kvinnenes kraft, mange modige personers historier, heftig musikk, nøtter som falt fra trærne, pigghets-svingningene, massasjegruppenes oppfinnsomhet, mere heftig musikk, måten å innlære navnene våre på, Johans overdrevne kroppsmimikk når han ville ha oss til å virkelig se ting, sirkelens avslutning med håndkysset som gikk rundt, fluene, gnidning av føtter, sufi(?)-dansingen, samholdet igjen, dørene som svingte igjen med loddstener, lengtende blikk, sårede blikk, kjærlighetsfulle ord og gjerninger, svette kropper, såre og hese struper, kråkene som fløy over meg om morgenen, meditasjonene, tantrisk instruksjon og gjerning, innsikten i meg selv, ønsket om å ville oppleve noe av dette igjen, alle indianertegningene i huset, midtsommer-stangen, varmende ulltepper, stenhaugen på utsiden av huset, knasingen i grusgangene, formen på kurslokalet, viftene i taket, menneskenes sjelelige og kroppslige nakenhet, og sist men ikke minst alle dere!

Til sist vil jeg takke for den utrolige avslutningen med stolen som ble satt opp i sirkelen. Tenk å sitte der og bli bombadert med kjærlighet, godhet, positive ord og positive tanker, glade ansikter og sirkelens energi. Om hver og en av dere bare fikk oppleve deres stund i stolen halvparten så godt som min stund var, så må dere bare ha svevet! Johan, det var en strålende gjeng du hadde samlet rund deg!

Så levende dere alle var da jeg fikk hilse dere farvel med fredens og kjærlighetens kraftfulle åpne hånd.
Tenk om vi kunne få til å treffes igjen en gang...